Arkitektonisk utforming
«Synsvinkelen» tar utgangspunkt i Astrups begeistring for landskapsperspektiver. Vi er spesielt inspirert av Sandalstrand-maleriene, hvor Astrup malt samme landskapsutsnitt igjen og igjen, i alle ulike årstider. I utformingen er det derfor ikke bygningsvolumene som spiller hovedrollen, men heller stedene mellom bygningene (tunet), som rammer inn utsikten til landskapet.
Hovedgrepet for den arkitektoniske utformingen er at bebyggelsen skal harmonere med sine omgivelser og henvise til Astruptunet i form og skala, og samtidig uttrykke samtidsestetiskk gjennom materialbruk og skap detaljering. Bygningene har en skrå vikel for å fremheve visningsaksen og de karakteristiske fjellene rundt Jølstadvatnet.
Senteret fungerer som et tun, delvis nedgravd i skråningen, hvor funksjonene er fordelt i ulike gårdsbygninger. Setveringsbygget, som er hovedbygningen, ankommer man til via heis fra busslommen nede ved vevien, eller via adkomstveie eller trapper fra parkeringsplassen på oversiden.
Utstillingsbygget fremstår som to volumer, hvor en sammenhengende sokkel inneholder utstilling og tilhørende lager. Mellom bygningene beveger man seg på platåer etablert i terrenget, inspirert av Astrup sine malerier.
Materialbruk
Visningssenteret skal gli inn i landskapet og ikke konkurrere med Astruptunet. Materialbruken skal derfor være nedtonet og beskjeden slik at bygningene fra avstand blir en naturlig del av kulturlandskapet. Samtidig er det arkitektoniske uttrykket med i en fortelleing om Nikolai Astrup, en kunstner for evig inspirert av landskapet, men også som nytenkende botanist.
Materialbruk i tre og betong har en taktil kvalitet, som understreket en flersidig personlighet. Intensjonen for detaljering og utsmykking av bygningene blir et samarbeid med en (lokal) samtidskunstner, som kan bidra med lokal historie og byggeskikk.
Bærekraft og miljø
Forslaget for visningssenteret har høye miljøambisjoner. Det skal velges varige og robuste løsninger både inne og ute, slik at slitasje og vedlikehold holdes på et miniumum.
Det skal benyttes trekonstruksjoner der det er hensiktsmessig. Tre- og betongtyper velges med lavest mulig karbonbelastning. Utvenig trekledning kan være av gjenbruksmaterialer. Særlig i interiøreter det stort potensiale for gjenbruk.
Senterets oppdeling i mindre bygningsvolumer gir gode muligheter for lokal fordrøyning av overvann, og landskapet skal utformes for å hindre erosjon.
